En meksikansk novelle skrevet av Juan Rulfo, oppvokst i San Gabriel i Jalisco. Han mistet ganske tidlig sine foreldre, og ble derfor opptatt i et katolsk barnehjem.
Han har, i denne novellen som er en av flere han har skrevet, på fem sider klart å presse sammen en grufull tragedie, den gamle faren som bærer sin sønn, den kanskje dødelig sårede forbryteren, i måneskinnet, gjennom steinete og øde landskap, i håp om å finne legehjelp til ham.
Vi havner mitt oppi en dialog mellom to personer. Teksten er stort sett basert på dialog. Men den er lite oversiktlig, kun måten de snakker på viser hvem som snakker. De setningene som ikke er med i dialogen, er kort og enkel, og beskriver bare landskapet, eller noe som skjer rundt dem på en enkel måte. De første setningene er korte, men etter hvert begynner faren å snakke i lengre, mer forklarende setninger. Det er slik vi får mer informasjon. Vi får lite informasjon til å begynne med, navnet Ignacio er det eneste vi får vite noe om. Denne ene personen, Ignacio, virker passiv og lite villig til å snakke, mens den andre mannen prøver å holde oppe motet. Han spør etter tegn til liv rundt dem, noe som tyder på at han er i en posisjon med lite informasjon. Mannen avslutter start dialogen med å si: ”Stakkars deg, Ignacio.”
Så får vi litt etter litt vite at det er en mørk natt, men måneskinn. De to mennene sliter seg gjennom et vanskelig, øde landskap som er preget av steiner og bekkefar. Denne mannen uten navn, fortsetter å spørre etter en by som kalle Tonaya, men Ignacio sier han verken hører eller ser noe. Denne mannen er en eldre mann, tydelig sliten etter å ha båret en bør på ryggen i flere timer. Denne børen viser seg å være hans sønn, Ignacio. Ignacio er på en eller annen måte såret. Faren spør stadig om hvordan han har det. Han er sliten, men setter ikke sønnen sin ned, selv om han ber om det. En vag varme fra fars rollen, kommer til uttrykk i de korte setningene i begynnelsen av teksten, men den kalde tonen fra sønnen bryter den ned. Sammen med varmen, har faren en viljestyrke få kan finne. Han er sliten og trett, han har vandret men sønnen sin på skuldrene i flere timer. Men uten tegn til liv, uten at sønnen gir ham håp om at de snart nærmer seg målet, så fortsetter han mot et mål han ikke vet sikkert at finnes, mens sønnen stadig gir opp:
”- Slipp meg ned, far.
- Kjenner du deg dårlig?
- Ja.
- Jeg skal få deg til Tonaya.
- Slipp meg ned.
Stemmen ble så tynn, så vidt mumlet fram:
- Jeg vil legge meg litt.
- Sov der oppe jeg skal holde deg godt fast.”
Han sliter seg frem, og det som driver han kan virke som om det er kjærligheten til sønnen. Men vi får sart vite at det er langt fra sant.
”- Alt jeg gjør, det gjør jeg for deg. Jeg gjør det for din salige mor. Fordi du var sønnen hennes. Derfor er det jeg gjør det…Det er hun som gir meg mot, ikke du. Og det er fordi jeg ikke har annet å takke deg for enn vanskeligheter, bare ydmykelse, bare skjendigheter.”
Ignacio har aldri vært noe god sønn, han har levd av vold, ran og mord, og han var den eneste som overlevde av vennene sine etter en hendelse. Men selv om faren er lite stolt, og selv om han vet at sønnen kommer til å stikke av så snart han er frisk, uten å bry seg med familie, så fortsetter han å bære den skadde sønnen.
Kona til mannen, altså mora til Ignacio, er død. Hun døde da hun skulle føde sin andre sønn. Hun var tydeligvis en varm person, for han nevner at hun ville ha hjulpet sønnen, selv om han var som han er. Han gjør det for kona, kanskje var det noe hen skulle ønsket han kunne ha gjort for henne da hun levde. Kanskje gjorde han selv feil da hun levde, og å redde sønnen er et måte å få gjort opp for det på. Så kommer han med ord som gjør det helt klart at han nærmere forakter sønnen:
” måtte det blod som jeg ga deg råtne i nyrene på deg!...han hadde også den ulykken og komme ut for deg. Siden har jeg sagt: han der kan ikke være min sønn.”
Fremdeles får han ikke noe håp fra sønnen om at de snart er ved målet.
Men for første gang i denne novellen viser Ignacio en mykere side, han gråter. Han gråter med minner om moren, og at det eneste hun gjorde var å få han sterk, og hjelpe andre. Han gråter med tanke på at han aldri har utrettet noe godt av all den kjærligheten hun ga ham, og alle andre. Det at han gråter viser at han er menneskelig, men betyr ikke at han har endret måten han er på, han vil alltid være en tyv og en morder.
”Der lå landsbyen. Han så det glitre i måneskinnet. Han hadde inntrykk av at sønnens vekt knuste ham, han kjente knehasene svikte i den siste kraftanstrengelsen.” De kom frem til landsbyen. Han klarte å få sønnen til hjelpen. ”Møysommelig bendte han løs fingrene som sønnen hadde holdt om halsen på ham, og da han var fri, hørte han hundene gjø fra alle kanter. – Og du hørte dem ikke, Ignacio? Sa han. – Ikke engang med det håpet hjalp du meg.”
Hundene det er snakk om er de som menneskene har som vakthunder. I direkte mening er jo lyden fra hundene et tegn på at de nærmet seg landsbyen. Men de kan også bety sikkerhet, eller trygghet. Gjennom hele novellen spør faren om sønnen hører noe. Aldri hørte sønnen noe, selv når han måtte ha hørt de helt tydelig. Han ga ikke faren sin håp, og han vil nok stikke av så snart han er frisk, slik som faren trodde.
Vanligvis vil en hver lyskilde, her månen, representere noe godt, men her er månen uønsket fordi den gjør at det blir flere skygger:” Der var månen. Foran dem en stor og rød måne som fylte øynene med lys og tøyde og formørket skyggene på bakken enda mer.” Den røde fargen kan sammenligne blodets farge, skader. Månen er vanligvis kjent som lys, hvit eller gul. Alt lys bærer med seg skygger - hundene ulte som et tegn på at de var femme, men det at de kunne høre de, førte også med seg at Ignacio hadde løyet om at han ikke kunne høre dem.
Jeg tror at tema i denne novellen er hvor viktig håp og kjærlighet er for oss, og hva vi kan klare hvis vi bare kan eie nok av dette. Håp og kjærlighet.
Charlotte Schjem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar